Post-colonial theory - in space!

Hektiske dager med artikkel-redigeringer, kontorflytting og rett og slett sein-vinter-apati har bidratt til siste måneds bloggtørke. Kveldene har istedet blitt tilbragt foran TV'n og den fantastiske sci-fi serien Battlestar Galactica. Fullstendig hektet etter å ha lånt de to første sesongene av broren min, fikk vi de siste DVS-boksene hjemsendt via Amazon, for å følge plottet til siste slutt.

I tillegg til utallige underholdende timer med kule uniformer, action, romreiser og romintriger, kan man nemlig - om man vil -  faktisk mistenke at serieskaperne forsøker å formidle noen intrikate tanker rundt post-koloniale underfundigheter som f.eks.: Hvordan definerer man sin egen og andres sosiale og kulturelle identitet? Hva betyr opprinnelsesmyter og ideer om opphav og tilhørighet, for vår forståelse av hvem vi er? Hvem er vi - og "de andre" - og hva skjer når de to kategoriene ikke kan skilles helt fra hverandre lenger? 

Blant annet kan vi undre oss over: Cylonen Boomer som bryter med sine artsfrender fordi hun identifisere seg som menneske - og hennes ektemann som må tåle en god del pepper for at kona hans er cylon. Og så Starbuck - den tøffeste romdama på denne siden av Alpha Centurion. Cylon -hater og super-pilot som oppdager at hennes beste støttespillere i hennes skjebnesvangre liv, faktisk er Cyloner. Eller vitenskapsmannen Gaius Baltar som samtidig blir en slags religiøs opphøyet leder - framstilt som en strålende morsom kombinasjon av Loke/ Kristus.  Og så opphavsmytene da:  Den nærmest religiøse iveren etter å vende tilbake til opprinnelsesstedet, som gjennomsyrer alle handlinger og virkelighetsforståelser. Så dermed: underholdningsbehovet kombinert med noen ettertenktsomme tanker, mens vi venter på våren. 

En slik søndag

Lang tur langs havet ved Moutmarka. Iskaldt, vakkert, med frådende sjø. Vi fant nedraste steinborger og rester etter bekasin-reder inne blant de høye sivene i le av vinden. Etterpå dro vi hjem til peisen og farfars kjøttsuppe.

Verdens arkeologdag!

Idag, 1. februar,  er dagen for å feire alle slags arkeologer, for alle oss som har gravd i sludd, horisontalt regn, snøstorm, sandstorm, stiv kuling og steiksol. For alle som har forsøkt å tegne og dokumentere på klissvåte ark, med brukne blyanter, leirete linjal og med en anleggsmakin hengende bak ryggen.

Som det heter fra gruppas Facebook-side: For all those great, under-appreciated archaeologists during these winter months, we salute you! ....and in your honour I proudly present, World Diggers Day"

Markeringen - hvor man skal bytte profil-bildet til Indy- er ikke bare ment som en morsom happening til hyllest for arkeologene - men også som en protest mot de stadig vanskeligere kårene arkeologi har i mange land både til utgravning, forvaltning og forskning. Det er et paradoks at arkeologi i mange land opplever å bli marginalisert både som universitetsfag og gjennom forvaltningen av kulturminner, samtidig som kulturminner er hovedmål for bevisst vandalisering og kontroll, både som protestuttrykk ( feks. de siste plyndringene av museene i Kairo) og som politisk og ideologisk manipulering (som sprengningen av Buddha-statuene).

Det kan derfor idag være grunn til å hente fram et annet slagord fra World Diggers Day - markeringa: Support you local archaeologist!

Før - og nå. En drabantbyhistorie.

Jeg fant nettopp disse bildene av Haugenstua i Groruddalen (de ble funnet her). Jeg vokste opp der på 70- og 80-tallet, den gang en av Norges største drabantbyer. Til tross for mye gnål og kritikk mot drabantbyene både da og nå, hadde jeg det helt topp. Hver blokk hadde sitt eget rykte, personligheter og sosiale koder (alle viste at alle i 9'ern var helt gærne, og at de greie bodde i 1'ern og at dama med alle kattene bodde i 5'ern). Vi hadde bomberommet, trappegangene, lekeplassene og det var i grunnen en innmari trygg og spennende verden.

Det var vanskelig å forestille seg at det en gang hadde vært helt annerledes, selv om foreldrene mine fortalte meg at det hadde det. De husket bekkefar, rester etter skogholt og åkre, før fortettinga av området fortsatte. Og nå fant jeg altså bildene som viste det. Bildene er tatt fra samme sted, dvs. ved bakken opp til togstasjonen.

 



Bilde mot Stig gård, tatt ca. 1960. Blokka der jeg vokste opp lå omtrent midt i klyngen med trær midt på bildet. Helt øverst i høyre hjørne sees låven på Stig gård. Den ble revet ca. 1970 for å gi plass til blokk 10. Bakken ned fra låven var "Akebakken", og ble brukt av alle ungene på Haugenstua om vinteren.




Sånn ser det ut idag. Blokk 10 sees øverst, der hvor låven lå. Bak den ligger Stig skole, hvor jeg gikk.

Boligsituasjonen i Oslo i denne perioden betydde i praksis at gårdene og åkerområdene måtte vike, men den temmelige hardhendte utbygginga fjernet balansen i landskapet. Den tok også tidsdybden og historien. Det jeg synes er merkelig i dag er at vi ikke lærte noe som helst om lokalhistoria på skolen. Til tross for at området representerte en hel annen tid og verden bare 10 år tidligere, hørte vi aldri et kvekk. Det var som om hele oppvekstmiljøet vårt bare eksisterte i en tidslomme, uten røtter eller mål.

Dagens helt

Jeg er på grensa til apatisk etter nok et to-dagers maratonmøte/ workshop, i forbindelse med vikingtidsatsinga til museet.

Kvelden skal derfor tilbringes med å se den siste episoden av den prisbelønte serien om polfareren Ernest Shackleton, hvor Kenneth Branagh spiller Ernest Himself. Vi slo klørne i tv-serien gjennom biblioteket, som ligger nøyaktig 10 meter fra Det gamle huset. Før fikk vi aldri tid til bibliotek-besøk. Nå kan vi stikke innom flere ganger i uka, og la bøker, filmer og lydbøker sirkulere i heftig tempo. Sist uke la de ut 2010-årgangene av alle ukebladene og solgte hvert blad for 1 - én  - krone stykket.  Så nå har jeg en pen bunke med Hennes og Allt om mat fra 2010, ervervet for den nette sum av 12 kroner.

Det var selvfølgelig ikke helt tilfeldig at underholdnings-valget falt på Shackleton. Han har nylig blitt børstet støv av i pressen gjennom funnene av whisky-flaskene fra polarferden med Nimrod i 1908. Absolutt fantastiske bilder av hytta på Cape Royds (hvor flaskene ble funnet), finnes forresten på denne bloggposten her. Det er nesten så man bare venter på at Shackleton og kumpanene snart dukker opp i døråpninga.

Shackleton var polarhelten som nesten ble glemt. Amundsen vant polen. Scott vant æren og fikk ettermælet som en ekte helt av det britiske imperium. Polarforskere har imidertid pekt på at Shackleton aldri mistet en mann. Selv på den kolossalt katastrofale Endurance-ekspedisjonen ble alle reddet, til tross for ekstreme livsbetingelser. Shackleton satte alltid menneskene og gruppesamholdet høyest. For ham syntes hvert medlem av ekspedisjonen å være viktigere enn hans egne ambisjoner. Kanskje noe å tenke på for dagens næringslivs-ledere?



Ernest Shackleton (til venstre), med en av sine kollegaer gjennom flere polarekspedisjoner, Frank Wild. 



En kort historie om nesten alt



Den sjarmerende biologen og paelontologen Sir Richard Owen 


Før jul bodde en svensk kollega fra Uppsala i leiligheten vår i Oslo, for å gjøre ferdig noe rapportarbeid fra sommeren i felt. Som takk fikk vi boka "En kort historie om nesten alt" av Bill Bryson. "Les den!" sa Lars . "Den er fascinerande och kul!"

Utgangspunktet var at Bryson oppdaget at han "ikke visste noe som helst om den eneste planeten jeg noensinne kom til å bo på". Bryson har dermed intervjuet utallige vitenskapsfolk og pløyd en haug med bøker for nettopp å finne ut av det. Resultatet er en bok om Livet i det store og hele, om DNA, atomfysikk, romforskning, Homo Erectus og litt til. I tillegg gir Bryson et underholdende perspektiv på forskningshistorien - de menneskelige skjebnene bak de naturvitenskapelige gjennombruddene. Her er uskolerte lærere, ondsinnede professorer, ekteskap, konkurser, lurendreieri og åpenlyst tyveri av materiale og forskningsresultat.

I disse dager hvor kontroversene rundt professor Arnvid Nedkvitne igjen i retten, kan man derfor notere seg at det til tross for de overtramp Nedkvitne har begått, har vært begått langt verre saker innenfor akademia. Kroneksemplet på intriger, utfrysinger og nærsagt ondskap er den store "dinosaurus-krigen" på begynnelsen av 1800-tallet, når man plutselig forsto betydningen av de store knoklene man hadde funnet. Kampen for å sikre seg materiale, ettermæle, stillinger og penger ble brutal.

Sir Richard Owen framstår i Brysons bok som en av de mest psykopatiske vitenskapsmenn noensinne, som brukte et helt liv på å ødelegge en av sine rivaler, landsbylegen Gideon Mantell. Gjennom flere år brukte Owen sin posisjon til å stjele Mantells forskningsresultater og sette sitt eget navn på både Mantell og andres artikler, han sørget for at Mantells artikler ble avvist og at hans ry som forsker ble latteliggjort.  Mantell derimot, gikk konkurs, ble forlatt av sin kone og 4 barn, ble forkrøplet og hadde kroniske smerter etter en ulykke. Han tok til slutt sitt liv etter å ha fått det ødelagt av en kombinasjon av Owen og uflaks. Etter hans død ble den deformerte ryggraden hans sendt for å bli undersøkt av - tro det eller ei - ingen ringere enn Richard Owen selv, som daværende direktør ved Royal College of Surgeons. Mantells ryggsøyle lå på utstilling der helt til den ble ødelagt av en tysk bombe under blitzen, omtrent 100 år senere.

Var det noen som sa at vitenskap var kjedelig?

God helg!

Da er det snart helg igjen, folkens! Hva er planene hos dere? Hos oss startet dagen rolig på vei til skolen i tussmørket. Det var så stille rundt oss, Minstemor og jeg gikk hånd i hånd mens vi kikket opp mellom trærne langs veien, det snødde lett og var veldig vakkert.

Tilbake foran PC'n har jeg som et hederlig fredagsmål å sette til livs store mengder kaffe, skrive en lang uttalelse om et kulturminneområde i Aust-Agder, og kanskje flikke litt på en artikkel. I helga blir det familietreff, da kommer broren min med familie. På søndag skal Filur på sitt aller første korpsseminar, med walthorn og matpakke. Som gammel korpsjente som har vært med på utallige korpsseminar, blir jeg litt nostalgisk av sånt. Det eneste sikre utover det, er at vi har lovet Minstemor å gå på skøyter. Og med det ønsker jeg dere alle en god helg!